Neste dag på farten sydvestover.
Vi tok kleivene ned til Djupsjøen i en jafs.
Vi kunde kunsten nå.
Videre over Hornsjø.
Så fandt bror min en tømmervei.
'Den tar vi'.
Det skulde vi ikke gjort.
Tømmerveien var bratt og trang.
Det gikk stygg fort.
Vi hang efter kjelken i våre 'ordensbånd', og skrubbet som bare det.
Efter en Åsgårdsrei som varte innpå en time, stoppet udyret, på grusen ved Haga nede i Sigdal.
Vi vekslet ikke mange ord, men en sak var klar.
Kjelken skulde ikke følge oss mere.
Med hver vår oppakning på 35 kg forlot vi kjelken i et skauholt.
Vi kavet oss frem i ulende og råtten sne, over Albjørkseter, Flatin, og nådde Noresund sent på aftenen.
Målet var Krøderen stasjon.
Fjorden var mere vann enn is, men vi vaklet avsted på en brøytekant, uten tanke på risikomomentet, og ved 12-tiden stupte vi inn i en åpen vogn på Krøderen stasjon og sovnet med sekkene på.
Hjemkommen, spurte mor, om vi viste hvor skiene hennes var.
Bror min tok mot til seg:
'Sidst vi så dem, var under en skikjelke i Sigdal'.
«LAMMERS» I SIGDAL OG EGGEDAL
Radiominner fra 1936
Av Arnstein Lien
'Sølvet, det er sig så edelt et malm.
Det smuldrer ikke som høstens halm'
Disse linjene fra Ibsens kjente dikt kan føre tankene til mangt som er kjent fra gamle dager i Sigdal og Eggedal.
Men dette skal ikke handle om drapet på Sølv-Tølløv, heller ikke om sølvskjerping i Grågalten.
Vi går heller 50 år tilbake, til sommeren 1936, da en sølvgrå bil farer gjennom Sigdal og Eggedal.
Der er Norsk Rikskringkastings første reportasjebil med sitt utstyr av forsterkere, kortbølgesender, linjekabler og opptaker.
Av sine egne kalles den sølvgrå bilen 'Lammets'- etter komponisten som satte tonen til diktet 'Sølvet'.
Ennå husker vel noen bygdefolk radioprogrammene fra Sigdal og Eggedal i august for 50 år siden.
Gamle aviser kan gi oss andre et inntrykk av hva radioen sendte fra bygdene den gangen.
Mannen bak programmene var hallomann Karl G. Lyche.
Han hadde i sin ungdom feriert hos slektninger ved Vatnås, og streifet mye omkring på Greenskogen.
Våren 1936 var han på gamle trakter for å forberede en programserie fra Sigdal og Eggedal.
I begynnelsen av august var 'Lammers' på farten, og grammofonopptak ble gjort.
De gikk ut til lytterne 14., 16., 17., 20. og 23. august.
Programserien ble innledet med et kåseri av Thormod Skatvedt om 'Kittilsens og Skredsvigs dal'.
Samme fredagskveld fulgte et intervju med herredsskogmester Torleiv Tryti om skogbruk og tømmerdrift.
Det ble sendt fra den gamle stua på Rolfstad.
Tryti kunne fortelle at det i løpet av de siste fem årene var tatt opp 250 km grøft og bekk i bygdene
Folk stelte bra med skogen, sa han, og la til at skogsarbeiderne var rike på godt humør.
For egen regning kan vi vel si at bedre tider gav grunn til det.
Noen år tidligere, i 1928, gav tømmerhogst etter en krone og 40 øre pr. kubikkmeter bare mellom to og tre kroner dagen.
Tømmerkjørerne hadde tre kroner dagen for mann og hest. forts.
Det neste programmet fulgte søndag formiddag da Andreas Mørch kåserte om Vatnås kirke og Olavs-kilden.
På grunn av en linjefeil fikk lytterne høre bare avslutningen av høymessen som var ved sokneprest, senere biskop, Bjarne Skard.
Dagen etter kunne 'Fremtiden' fortelle at det i stedet ble sendt 'en liten samtale med en mann som het Larsen - inntil grammofonplatene kom'.
Samme kveld kom et 45 minutter langt program med tittelen 'Ei kveldsæte i Sigdal'.
'Fremtiden' karakteriserte det som en feststund av de sjeldne ved høytaleren.
Hallomann Lyche innledet med en skildring av naturen slik den fortonet seg fra Kringstad.
Andreas Mørch fortalte gammelt fra Sigdal og Eggedal.
'Han fortalte historier om svarteboka og om folk som kunne 'gjøra åt' så det grøss i en!' heter det i 'Fremtiden'.
Så var det spellemennenes tur!
Hallomannen presenterte den kjente Helge Reistad som trass i sine 85 år for ikke lenge siden hadde behandlet fela med stor dyktighet.
Tre av sønnene hans og tre Bergan-brødre spilte danser og slåtter
Radiobladet introduserte dem slik i sin forhåndsomtale:
'Disse kara er skyldfolk som i de siste 40-50 år har spilt til bryllups og fest overalt i bygdene, skulde det være noget til musikk, måtte man få tak i Bergan- og Reistadkara, og de har da også holdt tradisjonen ved like med flittige musikkøvelser i hjemmene.
Spelmannslaget består av fire fioliner, bratsj og cello, så de har ikke hatt dårlig musikk til festene i de dalene.'
Det neste innslaget stod Carsten Lien for.
Han tok lytterne med til Kittilsens Lauvlia, skildret først landskapet som inspirerte kunstneren - skogen, Soneren, Andersnatten, Norefjell.
Så fortalte Lien om huset med alle de eventyrlige utskjæringene og maleriene.
Søndagens program ble avsluttet med sang av Kringstad sangforening, dirigert av Andreas Mørch, og av sangkoret Tor med Harald Reistad som dirigent.
Programmet kvelden etter bestod av to innslag på tilsammen en halv time.
Det første bød på en samtale med Bjørn Bakke på Hunstad.
Emnet var jordbruket i Sigdal.
Det ble opplyst at mesteparten av det dyrkete arealet i bygda var utlagt til eng, og at feavlen inntok en bred plass i gardsdrifta.
Den flinkeste kua i bygda gav 4000 kg melk i året, fettprosenten var 3,63.
Eier var Georg Aaby.
Ellers fortalte Bakke at seterdrifta spilte en stor rolle, særlig i Eggedal, og at småbrukerne hadde oppdaget at det lønte seg å drive geitavl.
Her kan vi kanskje innskyte at det må ha vært snakk om å gjenoppdage geita, for i bygdehistorien sin gjengir Andreas Mørch hva de gamle fortalte for 50 år siden:
'Både geit og sau va de mikkji meire tå før enn nå.
' I 1936 leide Sigdal Landbrukslag kalksteinbruddet i Solumsmarka i nedre Sigdal og bygde kalksteinmølle.
Som rimelig var, ble mølla nevnt i samtalen med Bjørn Bakke.
Jorda var meget kalkfattig i Sigdal, og mølla gjorde god nytte for seg.
'Tidt eg minnest ein gamal gard', var det neste innslaget kalt.
Det var Bakli i Nordbygda i Eggedal som var den gamle garden.
Alle som har vært der skjønner at stedet ikke var tilfeldig valgt.
Andre kunne lese følgende i Radiobladet:
'Gården har den karakteristiske samling av uthus, det ligger en 12-14 rundt tunet, kornhus, stabbur, gjetebinge osv.
Eieren Embret Baklid er en mann på 81 år, og driver fremdeles gården alene.'
Denne programposten var ved Gisle Midttun, konservator ved Norsk Folkemuseum. forts.